Takk for god debatt.
Kjell Sjåholms poeng tar jeg gladelig innover meg. Vår formulering i kronikken er utfordrende og var selvsagt gjenstand for diskusjon i utarbeidelsen av kronikken. Som en grunnfestet liberaler (om enn liberal-konservativ) med mye av det samme ideologiske utgangspunkt som mange av innskriverne på denne nettsiden, tar jeg reaksjoner av denne typen på det største alvor. Jeg vil likevel mene at Arild Pedersen går usedvanlig langt i å trekke oss i en ytringsfrihets-begrensende og endog elitistisk retning, og at han ikke tar innover seg vår kronikks forsvar for ytringsfriheten og dens advarsel mot ytringsbegrensende moralisme (eller for den saks skyld etikisme; godt uttrykk). En del øvrige reaksjoner min medforfatter og jeg har fått, tyder ikke på at kronikken har vært forstått i samme retning som det Pedersen gir uttrykk for.
Skillet mellom det instrumentelle og det etiske i lesningen av Næss er jeg rett og slett uenig med Pedersen i. Instrumentelle/formelle regler av den typen Næss opererte med i sin saklighets- og argumentasjonslære, har selvsagt også en etisk funksjon, med hvilket jeg mener at de representerer etisk/moralsk funderte normer for mellommenneskelig handling. Det er ikke mulig å skille skarpt mellom det instrumentelle og det etiske her, selv om det er mulig å skille mellom det instrumentelle og det substansielle.
Innskriveren Franz Ferdinand formulerer for øvrig vår intensjon med innlegget på godt vis.
Til slutt, til Arild Pedersen: Mener han virkelig at en antydning om at det finnes ytrere der ute som sprer fordommer, mistillit og hat, og som bør utfordres i den offentlige debatt på et slikt etisk grunnlag som vi formulerer, ikke er på sin plass? Jeg befinner meg p.t. i Kroatia, på et seminar der vi bl.a. arbeider med Balkan-krigene på 1990-tallet. Mye av det ideologiske grunnlaget for de krigene ble dels lagt gjennom ytringer, ikke minst fra akademikere. (Hvor Pedersen har det fra at vi representerer en type elfenbensgutter med doktorgrad som sitter i vårt tårn og ytrer mistillit mot «alle andre» eller «de dårlige menneskene» der ute, vet jeg ikke.) Vel, slike ytringer bør ikke forbys (med unntak av ekstreme og direkte oppfordringer til vold). Men de burde i langt større grad ha vært gjenstand for en grunnleggende etisk debatt, som delvis ikke fant sted i den tidens Jugoslavia nettopp pga. en de facto manglende ytringsfrihet. Det skulle ha vært en kritisk debatt om grunner og verdier som lå bak slike hatske ytringer. En åpen debatt som inkluderer et sterkt innslag av etikk er det beste bolverk vi har mot den type ondskap.
